Forbrenningsetaten, med flere, hevder at det finnes avfall, populært kalt restavfall, som ikke kan gjenvinnes. Det eneste vi kan gjøre med det er enten å deponere, eller å brenne. I Oslo har kommunen ansvaret for om lag 130.000 tonn husholdingsavfall som går til forbrenning. Men som det fremgår av tabellen over, publisert av Oslo kommune i 2003, så består avfallet av en betydelig rekke fraksjoner som kan materialgjenvinnes.
Disse tallene kan du lese mer om i Miljø- og bærekraftstatus for Oslo 2003.

 

Det finnes så stort potensiale for materialgjenvinning at den reelle mengden restavfall omtrent er ikke-eksisterende. Noe avfall inneholder giftige komponenter. Men den såkalte Substitusjonsplikten pålegger produsentene å bytte ut disse stoffene der det er mulig.

 

I Norge gjelder prinsippene om "Føre-var" og "Vugge-til-grav". Det finnes likevel svært giftig avfall som er vanskelig å gjenvinne. Men er det ditt og mitt ansvar? Nei, i Norge gjelder også det såkalte Produsentansvaret. Det betyr at produsenten(e) må ansvarliggjøres og ta hånd om det som ikke kan gjenvinnes.

 

Forbrenningsetaten undersøker av og til avfallet som går til forbrenning.
I tolv junidager i 2005 ble 500 kilo restavfall sortert i hele 21 forskjellige fraksjoner!
(Se side 9) Dette betyr at de selv har bevist at det ikke finnes behov for forbrenning.