I 1967 startet Oslo kommune opp sitt første forbrenningsanlegg for avfall. I kravene til utslipp fra anlegget het det fra den tidens forurensningstilsyn, det såkalte Røykskaderådet (i brev til Oslo helseråd, 05.03.63):

”I forbrenningsanlegget vil det bli installert røkgassrenseutstyr med en så vidt god rensingsgrad at røkgassen fra skorstenen ikke vil bli til sjene for omgivelsene.

Forbrenningstemperaturen i ovnene vil ligge i området 800-1000 °C.

Innholdet av uforbrent i slagg vil, etter de innhentede data, være om lag 0,2-7 vektprosent av tørr slaggvekt, og forgjærbart 0,1-1 %. Knut Kran og Sverre Skogholt”

 

I senere skriv (17.02.64) fra Røyskaderådets formann, T. B. Njaa, til Oslo kommune, Renholdsverket, heter det så:

” Konsesjon for søppelforbrenningsanlegg.

(...)

4. Røykgassene fra forbrenningsanlegget skal avkjøles i dampkjelanlegg og deretter passere elektrofilter, ett for hver ovn. Elektrofilterne skal være bygd og utstyrt i overensstemmelser med beskrivelse gitt i Oslo Renholdsverks brev av 16. januar 1964 med vedlegg.

5. Røykgassene skal slippes i pipe som ikke må være lavere enn 60 m over byggegrunnen.

6. Renseanleggene skal til enhver tid holdes i tilfredsstillende stand.”

 

På åttitallet, 1983-86 og 1988-90, ble anlegget bygget om. På den tiden raste også en debatt om utslippene fra slike anlegg. Det førte bl.a. til at det først på begynnelsen av nittitallet ble stillet krav til utslipp av miljøgiften dioksin.

 

Rikshospitalet skriver til Oslo Renholdsverk 10.09.82:
”AD DIOXINER I FLYVEASKE

Som det sees er totalinnholdet av dioxiner i Oslo-asken det høyeste som noen gang har vært målt.”

 

26.10.82 HP i skriv merket JEP (Jens Erik Pettersen, SFT), står det:

”Dioxinutslippet (til luft) blir da: 12 mg/h eller 105 g/år.”

 

”3. På bakgrunn av foreliggende data kan det ikke sies å være noen reell helserisiko forbundet med utslipp av dioxiner via skorstein fra forbrenningsanlegget.”

 

I brev til Sentralinstitutt for industriell forskning, 23.12.82, fra Renholdsverket, heter det: ”(...) Selv om totalbelastningen av alle dioxinene vil øke risikoen litt, i forhold til risikoen for 2,3,7,8-TCDD alene, viser disse beregningene at miljø-eksponeringen for klorerte dioxiner via luft fra forbrenningsanlegget Haraldrud er helt neglisjerbar med hensyn til helseeffekt, selv for dem som bor i det mest belastede området.”

 

20. juli 1984 ga SFT ny utslippstillatelse til anlegget som da heter forbrenningsanlegget i Brobekkveien 87 mot tidligere ”Haraldrudanlegget”.

 

 

I skriv, Jnr. 2628/85 ØH/bh, fra Oslo Helseråd til Stadsfysikus i Oslo, noteres:

”Det nåværende anlegg, som ble startet i 1967, fikk røykskadekonsesjon den 17. februar 1964. Konsesjonen må etter dagens forhold betegnes som primitiv; den inneholer bl.a. ikke konkret angitte grenser for utslipp til luft, men nøyer seg med en henvisning til oppgaver i konsesjonssøknaden. Disse er senere av SFT tolket til å bety en konsentrasjonsgrense på 150 mg/støv pr. Nm3 ved 7 % CO2 og en maksimal mengde på 10 kg pr. time fra hver ovn.

 

(...) Målinger i november 1982 viste overskridelser av støvutslipp henholdsvis 429 mg/Nm3 og 10.5 kg/h for ovn 1 og 494 mg/Nm3 og 15,4 kg/h for ovn 2.           Samlet utslipp fra begge ovnene var for HCl 3,6 kg/h,   SO2 6,0 kg/h   NOx 5,4kg/h,  HF ikke angitt,  Pb 177 g/h, Cd 0,012 g/h   01 partikulært Hg 1,29 g/h.”

 

I møtereferat fra SFT 08.05.85, ført i pennen av J. Thorbeck, så heter det:

”6. Vedrørende pkt. 1.3

SFT vil i nær fremtid pålegge de som eier og driver avfallsforbrenningsanlegg å fremlegge planer for fullrensing av røkgassen fra avfallsforbrenningsanlegg. Grenseverdiene for aktuelle gasskomponenter vil bli opplyst. 

Den dioxin-debatt som har pågått i den senere tid er nå i ferd med å avta. SFT deler ORV’s syn om at faremomentene forbundet med store utslipp av de giftigste dioxiner og furaner er minimale i moderne anlegg som blir riktig drevet.”

 

Dette står jo i sterk kontrast til Verdens Helseorganisasjon, som i 1998 senket toleransegrensen for dioksin og slo fast at miljøgiften er enda farligere enn tidligere antatt. Det ble også bekreftet av amerikanske forskere i EPA som i år 2000 kom frem til det samme.

 

Det er ikke beroligende å lese skriv fra Stein Stoknes, JEP e.f. i SFT, til Renholdsverket datert 28.10.91:

”Som det framgår av utslippstillatelsen gjelder i dag, for utslipp av dioksiner, en veiledende retningslinje på 2 ng/Nm3 TCDD-ekvivalenter (EADON). Verdien er gitt som veiledende retningslinje PGA. USIKKERHET OMKRING MULIGHETEN FOR Å FÅ DIOKSINUTSLIPPENE NED på et relativt sett så lavt nivå .”

Slik skrev altså Sft i 1991.

 

I 1992 var kravet på dioksin fra Sft gjeldende for giftfabrikken. Kravet var 2 ng/Nm3 utslipp av dioksin til luft eller lavere.

Det ble målt til 2 ng/Nm3.

 

 

  

 

Utslipp fra forbrenningsanlegg forsvinner ikke. De kan gå over i andre former, men de blir ikke borte. De små utdragene fra ”dioksin-debatten” viser hvor delikat situasjonen var før det ble satt krav til utslipp av dioksin til luft. Nå hevder altså regjeringen at utslippene til luft har blitt ”vesentlig” redusert. For noen få parametere er det riktig. Men utslippene har ikke blitt borte, bare forflyttet til land eller vann.

 

Videre er det et faktum at forbrenningsanlegg er opphav til dannelsen av dioksiner og flere tusen andre parametere som ikke måles og som vi ikke kjenner skadeligheten av. Les gjerne mer i Greenpeacerapporten: Incineration and Human Health.

 

I følge offisielle tall fra Sft og Fylkesmannen i Oslo og Akershus, så slapp giftfabrikken på Brobekk ut 12 gram dioksin til luft i perioden 1991-2000.

 

 

Giftfabrikken har i moderne tid aldri klart å overholde utslippstillatelsen. Greenpeace anmeldte lovbruddene til Økokrim i 2001. Økokrim sendte anmeldelsen videre til Stovner politistasjon før den havnet hos Carl Graff Hartmann, politiadvokat, Oslo politidistrikt. Den ble henlagt. Det kan ikke sees å ha vært foretatt noen etterforskningsmessige skritt i saken, selv om den først ble henlagt i 2005. Det eneste som er gjort, er å innhente uttalelse fra Sft. Besynderlig, etter som det er de som har sett gjennom fingrene med de gjentatte bruddene på utslippstillatelsen opp gjennom årene. Sft slo fast i sin uttalelse at ”Objektivt sett foreligger det grunn for tiltale. Men Sft finner ikke dette hensiktsmessig.” Kanskje ikke så rart da at Fylkesmannen, som har fått delegert ansvaret, lar bruddene på utslippstillatelsen passere hvert eneste år akkurat som Sft har gjort. (Se Sfts uttalelse her)

 

Statsadvokaten i Oslo skriver i svar på klage over henleggelse (07.03.05):

”Når det gjelder saksbehandlingen står denne saken meget tilbake å ønske. At anmelder her ikke synes å ha mottatt melding om henlegges på en ordentlig måte er ille. At politiet ikke kan dokumentere at slik melding er gått eller når den eventuelt er gått er verre. Det totale tidsforbruket fra anmeldelse i oktober 2001 og med saksavgjørelse hos stadsadvokaten i mars 2005 er langt fra tilfresstillende. Ut over innhenting av uttalelse fra SFT synes det ikke å være foretatt noen etterforskningskritt i saken. Allikevel tar det 5 måneder å få saken behandlet. Videre har det tatt 1 år å få gitt anmelder underretning og endelig 11 måneder å få ekspedert klagen.”

 Les henleggelsen her.

 

Steng Giftfabrikken har siden dette vært i løpende korrespondanse med Oslo kommune vedrørende driften av giftfabrikken Brobekk. Se vedlagte kopier av skriv og legg merke til at det til dags dato ikke foreligger svar fra miljøbyråd i Oslo, Peter N. Myhre.

 Hele historien kan du lese her.

 

Det er uttalt at søppelforbrenningsanlegg har en levetid på 30-35 år. Giftfabrikken på Brobekk har vært ombygget to ganger på åttitallet, senere fått installert ny renseutrustning for både tungmetaller, miljøgifter og NOx, men har nå hatt en levetid på snart 40 år. Oslo kommune vedgår, i forskjellige skriv, at anlegget før eller senere må oppgraderes og/eller få nye ovner.

 

 

Anlegget lå tidligere under Renovasjonsetaten, men har nå blitt skilt ut i egen etat:

”Energigjenvinningsetaten (EGE).” Det uttalte ønske herfra er å øke forbrenningskapasiteten og tjene penger på forbrenning til Oslo kommune.

 

 

 

 Norge har en miljøpolitikk tuftet på både nasjonale og internasjonale avtaler og forpliktelser. Her i landet kan man godt si at ”avfallspolitikken startet” med

St.meld. nr. 44 (1991-92) ”Tiltak for reduserte avfallsmengder, økt gjenvinning og forsvarlig avfallsbehandling”

 

De sentrale prinsippene i meldingen var og er: ”Føre-var-prinsippet, Forurenseren skal betale og prinsippet om Vugge-til-grav.” Det antas at disse prinsippene fortsatt gjelder.

 

Hovedstrategien var, nesten som i dag (i prioritert rekkefølge): ”Hindre at avfall oppstår, redusere mengden skadelige stoffer i avfallet, fremme ombruk, materialgjenvinning og energiutnyttelse, sikre en miljømessig forsvarlig sluttbehandling.”

 

  ”Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling – Dugnad for framtida” heter det at PCB og Pentaklorfenol er miljøgifter der utslippene skal reduseres vesentlig innen år 2000 og søkes stanset innen år 2005. Stoffene slippes fortsatt ut fra forbrenningsanlegg. Videre heter det at: Bly, Dioksiner, Heksaklorbenzen, Kadmium, Klorerte alkylbenzener, Kvikksølv, PAH og Triklorbenzen er miljøgifter som dannes og/eller slippes ut fra forbrenningsanlegg. Disse miljøgiftene skal reduseres vesentlig senest innen år 2010.

 

Målene ovenfor videreføres i St.meld. nr. 21 (2004-2005) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand.

 

4. desember 1997 fastsatte Miljøverndepartementet en forskrift mot forbrenning til sjøs. Forskriften var et resultat av internasjonalt samarbeid der Norge spilte en aktiv pådriverrolle. For å forhindre ukontrollert forurensning av havet slår forskriften fast at forbudet omfatter forbrenning av avfall eller annet materiale ombord på skip og innretninger til sjøs her i riket.

 

Norge har også gjennom årene vært en aktiv pådriver og deltaker i arbeidet med OSPAR, tidligere Oslo- og Paris-konvensjonene. Her slås det også fast at miljøgiftene PCB, Bly, Dioksiner og flere stoffer som oppstår eller kommer fra forbrenningsanlegg skal reduseres vesentlig innen 2010.

 

23. mai 2001 signerte daværende Miljøvernminister Siri Bjerke ”POPs-avtalen” i Stockholm. Denne såkalte Stockholmskonvensjonen ble ratifisert i Norge i 2002. Den tar sikte på å stanse utslippene av de farligste miljøgiftene, herunder dioksin, og trådte i kraft 17. mai 2004. Den mest kjente kilden til dioksin er forbrenning der klor er tilstede. Søppelforbrenningsanleggene i Norge er derfor en av de mest kjente kildene til dioksin og persistente organiske miljøgifter.

 "Norges politikk er å stanse utslipp av POPs"

 

I tillegg til forurensningen til luft, så forurenser forbrenningsanlegg vann, under røykgassrensingen, som oftest slippes ut på det kommunale nett. I renseprosessene oppstår også såkalt flyveaske som er meget giftig. Denne deponeres nå på Langøya. Langøya mottar også flyveaske fra Danmark, Finland og Sverige.

 

 

Riksrevisjonen i Sverige har nylig kritisert det svenske naturvårdsverket for manglende kontroll med miljøgifter som spres i den utbrente asken, slagget, fra forbrenningsanleggene der. I Norge er kontrollen enda dårligere. Asken fra Brobekk behandles ikke med hensyn til miljøgifter og spres enten på deponi på Grønmo eller som fyllmateriale ved veiutbygging. Spredningen av miljøgifter herfra er ikke kjent. PRESSMEDDELANDE     Rapporten

 

 

 

Giftfabrikken på Brobekk ligger i Groruddalen i det området som er mest forurenset og har dårligst luftkvalitet i hele Oslo. Det har blitt frarådet å ha bosetting i bunn av Groruddalen der kravene til luftkvalitet brytes flere ganger enn det som er tillatt.

 

HVERT ENESTE ÅR BRYTES UTSLIPPSTILLATELSEN FLERE TITALLS GANGER.
Se selv i årsrapportene her

 

 Oslo by har en befolkningstetthet som burde gi stordriftsfordeler i forhold til miljøvern og kildesortering av avfall. Derfor er det vanskelig å forstå hvorfor Oslo kommune ikke tilbyr innbyggerne muligheten til å sortere ut plast. Undersøkelser har vist at innbyggerne gjerne vil sortere plast hvis de får tilbud om det. Materialselskapet Plastretur kan også tilby en slik ordning. Det var høyst underlig å se renovasjonsetaten i Oslo sine mange forsøk på å trenere bydel St. Hanshaugen sitt forsøk på å tilby kildesortering av plast, en ordning som nå gjennomføres som et prøveprosjekt.

 

Det tør være en kjent sak at matavfall ikke lenger får deponeres. Det bør heller ikke brennes. I praksis må dette bety at mindre plast og våtorganisk avfall vil gå til forbrenning. Kildesortering er et godt redskap for å ta vare på ressursene i avfallet. Mer kildesortering i Oslo er også helt i tråd med Miljøvernministerens uttalte ønske om mer engasjement og deltakelse fra grasrota.

 

Til Aftenposten Aften uttalte informasjonssjef i Renovasjonsetaten, Frode Guldvog, at Oslo hvert år produserer 140.000 tonn husholdningsavfall. I dag har forbrenningsanlegget på Klemetsrud (KA) en årlig kapasitet på 155.000 tonn avfall.

Sammenholdt med kapasiteten på Brobekk (BA), 100.000 tonn blir det da totalt en årlig forbrenningskapasitet i Oslo på 255.000 tonn. Oslo har altså en overkapasitet på forbrenning på hele 115.000 tonn. Da blir det helt uforståelig at EGE søker om å utvide denne kapasiteten. EGE har heller ingen troverdighet etter at undertegnede skrev et brev med forespørsel om planer for å utvide forbrenningskapasiteten i Oslo. Avd. Dir. Gerhard Dürbeck svarte kategorisk nei på alle slike spørsmål, men den samme Dürbeck hadde samtidig signert søknad om utvidet utslippstillatelse til fylkesmannen i Oslo og Akershus.

 

I AVFALLSPLANEN FOR 2005-2008 STÅR DET AT OSLO KAN KLARE SEG UTEN BROBEKKANLEGGET.
Se side 11.

 

Hvem som styrer miljø- og avfallspolitikken i Oslo er et helt åpent spørsmål. For på sin første halvårlige redegjørelse som byråd, så svarte Peter N. Myhre på forespørsel at ”Oslo verken kan, skal eller må løse andres avfallsproblemer. En ny gjennomgang av KU (for forbrenning i Oslo) viser at det ikke vil være behov for noen utvidelse av forbrenningskapasiteten her i uoverskuelig fremtid.” (Byråden presiserte her at ”uoverskuelig” betyr de nærmeste 15 år.)

 

 

 

     3.   Forurensningsmyndigheten, Fylkesmannen og Sft, tillater giftproduksjonen og alle
           de årlige brudd på utslippstillatelsen.

 

     4.   Politiet tar ikke ut tiltale mot giftfabrikken selv om det foreligger dokumenterte,
           årlige, brudd på utslippstillatelsen.

     6.   Ingen tar ansvar for den helt unødvendige forurensningen og giftproduksjonen.

 

   

 

 

 

Siden 1967 har Oslo og i særdeleshet Groruddalen mottatt hundre tusenvis av tonn med forurenset røykgass fra giftfabrikken på Brobekk. Rensingen av røykgassen medfører også utslipp av mengder med tungmetaller og andre miljøgifter til vann via det kommunale avløpsnettet. I tillegg kommer flere hundre tusen tonn med forurenset og meget giftig slagg, filterstøv, flyveaske og slam. Hvert år produserer giftfabrikken på Brobekk 20.000 tonn med fast, giftig avfall.

 

Denne giftproduksjonen er fullstendig unødvendig, utslippstillatelsen brytes hvert år og driften strider mot både lokale, nasjonale og internasjonale vedtak og forpliktelser.

 

Ved å optimalisere kildesorteringen kan ressursene ivaretas og den uønskede giftproduksjonen opphøre.

 

I rapport fra Helsevernetaten, Oslo kommune, står det å lese:

 

TABELL 1.4 OVERSKRIDELSER I VINTERHALVÅRET¹ AV GRENSEVERDIENE I NASJONALE MÅL²:

PM₁₀    Alnabru            2000/01           Antall³              44

NO₂     Alnabru            2000/01           Antall³              48

 

4.2 Samfunnsøkonomiske kostnader av luftforurensninger

”(...) de Samfunnsøkonomiske kostnadene av luftforurensninger i Oslo beløper seg til mellom 1,6 og 7,8 milliarder kroner årlig (1997-Nkr)”

 

Kostnadene i forhold til helseskader pga. dårlig luftkvalitet i Oslo er altså skyhøye. Det fremkommer også fra tabellen at på Alnabru er luftkvaliteten veldig mye dårligere enn i resten av Oslo. Det er populært å skylde på biltrafikken i området, men det er en kjensgjerning at Brobekk-anlegget representerer et av de største punktutslippene av forurensning til luft i Oslo by. En stengning av forbrenningsanlegget vil således gi en øyeblikkelig gevinst både i forhold til miljø, helse og økonomi.

 

På denne bakgrunn krever derfor Brobekkaksjonen Steng Giftfabrikken

 

at Oslo kommune faser ut Brobekkanlegget.